Black and female

Tsitsi Dangarembga har endelig fått sitt globale gjennombrudd som forfatter, og har fått mye oppmerksomhet også i norsk presse (Morgenbladet og Klassekampen f.o.f.) etter at hun ble kortlista til Bookerprisen i 2020 for “This Mournable Body”. “Black and female” kom ut etter Bookernominasjonen, og er Dangarembgas essay om sin egen historie som undertrykt svart og som undertrykt kvinne, ut fra hennes egen beretning - og ut fra romanene hennes - en en kraftig cocktail av fornedrelse.

Å få hennes egen historie, fra da hun ble født i Sør-Rhodesia via deler av barndommen som fosterbarn sammen med broren hos en engelsk familie mens foreldrene studerte på stipend i London, og tilbake til en oppvekst i Zimbabwe som én lang identitetskrise og til livet som svart kvinne som kjemper mot fordommene i den europeiske filmbransjen i Berlin, er ganske sterke saker. Fortellingen hennes gjør inntrykk, og hennes sterke sinne er berettiget. Rasisme, imperie og kolonialisme er sentrale elementer i en oppskrift som favoriserer den hvite rase, og plasserer melaninrike mennesker nederst på menneskeverdsstigen.

Jeg har ingen problemer med å kjøpe denne historien, og hun får støtte til den ved å vise til Kehinde Andrews (The New Age of Empire: How Racism and Colonialism Still Rule the World) og Reni Eddo-Lodge (Why I'm No Longer Talking to White People About Race) sine kraftige kritiker av systemisk rasisme, som alle hvite er representanter for.

Det er denne delen av boken som utfordrer meg og gjør meg frustrert. En ting er at Dangarembga skriver i vei med et språk som i stor grad er barn av vestlig akademisme, og understreker at hun selv også er en av de som har nydt godt av kolonialismen. Hennes språk er overraskende vanskelig tilgjengelig. Men det er ikke en grunn til å la boken ligge. Noe annet er at hun som Andrews og Eddo-Lodge virker lite interessert i forsoning, og holder fast på at veien ut av kolonialismens ettervirkninger er en revolusjon, der min stemme ikke skal høres på.

Hva jeg syns er vanskelig med det? Jeg sympatiserer sterkt med Dangarembgas og de andres anliggende, og veien fram må inkludere at vi som rase og kultur (den vestlige) må gi fra oss privilegier. Men det paradigmeskiftet som må komme, må innebære en framtid der det er likeverdig plass til oss alle, og hvor ressursene er likt fordelt. Vi må bare først få tatt et oppgjør med våre egne privilegier, og betale tilbake det vi skylder etter 500 år med undertrykkelse som har bygd opp vår egen velstand.

Det er også to andre elementer som er viktige, ett jeg har tenkt på før, og et jeg aldri har ofret en tanke:

Dangarembga er sterkt kritisk til paternalismen i sitt eget samfunn. Det er mulig jeg ikke forstod det, men dette er en tematikk jeg gjerne skulle sett utforsket videre. Hun beskriver et nedsettende kvinnesyn blant zimbabweiske menn, men gir meg ikke et tilfredsstillende svar på om dette er årsaker implisitt i Zimbabweisk kultur eller om også dette først og fremst er en frukt av imperietenkningen. At dette bidrar til en dobbel undertrykking, er derimot ikke vanskelig å forstå.

Til slutt: Gjennom moderne misjonshistorie har det vært mye fokus på three cultural kids, altså barn som har vokst opp i flere kulturer med den belastningen det har medført. Oppmerksomheten har imidlertid vært rettet mot hvite barn til hvite misjonærer. Men hva med barn av afrikanske foreldre som ble tatt med til Vesten for å få seg utdannelse, og som har opplevd akkurat den samme identitetskrisen som hvite misjonærbarn har opplevd. Hvilken oppmerksomhet har de fått, og hvilken støtte? Dette er Tsitsi Dangarembgas historie, og det bekrefter det som er henne store kritikk i denne essaysamlingen: Melaninrike er mindre verd en hvite.

Sterke utfordringer her, men skrevet i sinne blir den litt for polær.