Gjentakelsen

Dette var etter forventningene en skuffelse. Så lenge det er den voksne «jeg» som skriver framkommer historien om en ikke erkjent incestsak som mørk og troverdig, kanskje fordi den beveger seg i kantene. Men den mer omfattende hoveddelen, 15 år gamle «jeg» er så lett beskrevet at jeg føler Hjorth bare tapper i en åre og skriver ting ut uten språklige sperrer. Resultatet får meg til å tenke mer på latskap enn på ekthet, i en gjentagende bevissthetsstrøm som virker påtatt, ikke autentisk slik Linn Strømsborg gjør det i sine bøker. Linn gjør akkurat denne stilen bedre!

Synd, jeg hadde større forventninger til Vigdis Hjorth, dette ble for meg en innrammet kioskroman fr 70-tallet, og det fortjener ikke tematikken.