Styrtet engel

Til å begynne med tenkte jeg at P.O. Enquist skrev slik jeg ville skrevet en bok, stakkato, fragmentarisk, usammenhengende og kort. Et vakkert språk og godt skrevet, men vanskelig å se hva som var poenget.

Nå er jeg ferdig, og etterhvert som leste begynte fragmentene å henge sammen, og med det ble også språket meningsfullt. Bokens essens er på side 94.

«De var selv prøvestenen: det deformerte menneske som viste hvilken side man sto på: den fullkomne Guds, eller det ufullkomne menneskes.»

Ja, hvilken side står du på? Eller tilhører? Svaret er enkelt, men konsekvensene av det kan bli enorme. Boken er fabelaktig, fabelaktig, fabelaktig!