Teaching A Stone To Talk

Dette er nok min absolutte favoritttype bøker, i samme kategori som Peter Mathiesens African Silences og Edward Gargans A River's Tale: A year on the Mekong. Det de har til felles er en kontakt med naturen som ser ut til å gi dem uendelig med tid til å skrive det de vil skrive - det haster ikke med å komme videre, selve lesingen er å være i det øyeblikket som beskrives - ingen slutt å dras mot, og det gjør svært godt.
Tematisk er de bøkene forskjellige, Gargan beskriver et års reise langs Mekong-elven, Peter Mathiessen skriver om sakte tilstedeværelse i afrikanske landskaper, Dillard skriver korte essays og historier uten større poenger enn kontakt med livet. Anbefales sterkt!

‰ЫПIf the earth were one unified island, a smooth ball, we would all be one species, a tremulous muck. The fact is that when you get down to the business of species formation, you eventually hit some form of reproductive isolation. Cells tend to fuse. Cells tend to engulf each other; primitive creatures tend to move in on each other and on us, to colonize, aggregate, blur. ‰Ы_ As much of the world‰ЫЄs energy seems to be devoted to keeping us apart as it was directed to bringing us here in the first place. ‰Ы_ Geography is the key, the crucial accident of birth.‰Ыќ (From ‰ЫПLife on the Rocks: The GalМБpagos‰Ыќ)