Ratings71
Average rating3.9
Johann Hari skriver ikke så godt som Malcolm Gladwell eller Ronan Farrow, og det kan bli litt mye kronglete formulerte beskrivelser og intellektuell name dropping innimellom (som om ikke jeg nettopp gjorde det samme).Hari kritiseres også for å være unøyaktige med sine kilder, og i 2011 (enda en unøyaktighet) mistet han jobben i The Guardian (enda mer unøyaktighet?) pga. plagialisering.
Diskvalifiserer disse opplysningene det denne boken handler om? Langt i fra! Når det gjelder redelighet, så er 1/4 av boken (unøyaktighetsvarsel) henvisninger til kilder han har brukt i skrivingen av boken, og selv om Morgenbladet og andre klarer å påvise faktuelle feil og forskningsresultater på tynt grunnlag, er det meste som boken bygger på fullt og helt redelig og pålitelig.
Alle disse betenkelighetene tatt i betraktningen, dette er en uhyre viktig bok i den tiden vi lever i. Jeg har selv merket det: Det er ufattelig vanskelig å fokusere og holde oppmerksomheten. Det kom så langt at jeg måtte begynne å legge mobilen i et annet rom, sette av tider til bevisst lesing uforstyrret, timer forsvant til ting jeg ikke ante hva gikk til (joda, jeg vet: Twitter), og generelt følte jeg meg på siden av mitt eget liv i lange perioder av døgnet. Touche, her kommer Johann Hari og beskriver akkurat min opplevelse. Det han også gjør, er å beskrive årsakene til at vi er der vi er, og konsekvensene av det. Blant annet skriver han om hvordan vårt individuelle fokus eller mangel på sådan, tar fra oss evnen til å kollektivt fokusere på de store utfordringene vi lever i nå, og dermed redusere muligheten for å finne en løsning.
Slutten av boken inneholder en konklusjon. Det er fem ting vi må gjøre for å komme oss ut av uføret (eller var det tre?), og jeg er enig i alt sammen. Markedsliberalister vil se blod når de leser rådene, jeg er enig i alt sammen - og det er kanskje derfor jeg liker boken så godt. Birds of a feather osv. Men uansett: Eeeh, nå glemte jeg hva jeg skulle skrive...