Geir

Muligens Naipaul er reaksjonistisk og postkoloniell arrogant, men ingen skriver vakrere enn ham, og ingen gir mer dybde bak tekstene. En 30 år gammel reiseskildring skulle vært utdatert, men denne reisen i Sørstatene er det ikke. Det forklarer strøminger som er svært levende i dag, både blant svarte og blant rednecks, og bare det å lese at det som var sterkt og mektig for tretti år siden er gammelt og støv i dag gir grunn til ydmyk ærefrykt over livets storhet og korthet. Hver gang jeg leser Naipaul lurer jeg på hvorfor jeg ikke leser mer Naipaul -men nå har jeg knapt flere Naipaul-verk igjen å lese.

Har demonstrasjonene og det folkelige engasjementet i gatene i Barcelona gjennom hele 2010-tallet noe å gjøre med Norge i dag? En skulle ikke tro det, vi har ikke vårt folkeoppgjør, katalansk selvråderett kan vanskelig sammenlignes med norsk EØS- eller EU-skepsis. Men det fins en politisk klasse i Norge, som det gjør det i Spania. Det fins en boligpolitikk som går i alle retninger, og nå har vi en strømkrise som virker svært politikerskapt og som kanskje får det til å begynne å murre nok i befolkningen til at politikerne kanskje bør sove litt mindre godt om natta.
Elida Høeg beskriver i noen korte innledninger hva som skjedde i Barcelona og Catalonia fra 2008 og fram til i dag, og hver innledning følges opp av en serie korte møter med mennesker på ulike sider i konflikten, spesielt de som var ute i gatene - noe som gir en nær og tankevekkende innsikt i noe som kanskje også er på vei til Norge.

Vet ikke om jeg kan gi denne en femmer, til det renner boken ut i sanden de siste hundre sidene. Men fortellingen om morens død, fram til farene erindringer er ferdige, er sterk kost. Det er en bok om å elske en fremmed, om at vi er fremmede for hverandre, men like mye om det å være innvandrer og outsider.

Tsitsi Dangarembga har endelig fått sitt globale gjennombrudd som forfatter, og har fått mye oppmerksomhet også i norsk presse (Morgenbladet og Klassekampen f.o.f.) etter at hun ble kortlista til Bookerprisen i 2020 for “This Mournable Body”. “Black and female” kom ut etter Bookernominasjonen, og er Dangarembgas essay om sin egen historie som undertrykt svart og som undertrykt kvinne, ut fra hennes egen beretning - og ut fra romanene hennes - en en kraftig cocktail av fornedrelse.

Å få hennes egen historie, fra da hun ble født i Sør-Rhodesia via deler av barndommen som fosterbarn sammen med broren hos en engelsk familie mens foreldrene studerte på stipend i London, og tilbake til en oppvekst i Zimbabwe som én lang identitetskrise og til livet som svart kvinne som kjemper mot fordommene i den europeiske filmbransjen i Berlin, er ganske sterke saker. Fortellingen hennes gjør inntrykk, og hennes sterke sinne er berettiget. Rasisme, imperie og kolonialisme er sentrale elementer i en oppskrift som favoriserer den hvite rase, og plasserer melaninrike mennesker nederst på menneskeverdsstigen.

Jeg har ingen problemer med å kjøpe denne historien, og hun får støtte til den ved å vise til Kehinde Andrews (The New Age of Empire: How Racism and Colonialism Still Rule the World) og Reni Eddo-Lodge (Why I'm No Longer Talking to White People About Race) sine kraftige kritiker av systemisk rasisme, som alle hvite er representanter for.

Det er denne delen av boken som utfordrer meg og gjør meg frustrert. En ting er at Dangarembga skriver i vei med et språk som i stor grad er barn av vestlig akademisme, og understreker at hun selv også er en av de som har nydt godt av kolonialismen. Hennes språk er overraskende vanskelig tilgjengelig. Men det er ikke en grunn til å la boken ligge. Noe annet er at hun som Andrews og Eddo-Lodge virker lite interessert i forsoning, og holder fast på at veien ut av kolonialismens ettervirkninger er en revolusjon, der min stemme ikke skal høres på.

Hva jeg syns er vanskelig med det? Jeg sympatiserer sterkt med Dangarembgas og de andres anliggende, og veien fram må inkludere at vi som rase og kultur (den vestlige) må gi fra oss privilegier. Men det paradigmeskiftet som må komme, må innebære en framtid der det er likeverdig plass til oss alle, og hvor ressursene er likt fordelt. Vi må bare først få tatt et oppgjør med våre egne privilegier, og betale tilbake det vi skylder etter 500 år med undertrykkelse som har bygd opp vår egen velstand.

Det er også to andre elementer som er viktige, ett jeg har tenkt på før, og et jeg aldri har ofret en tanke:

Dangarembga er sterkt kritisk til paternalismen i sitt eget samfunn. Det er mulig jeg ikke forstod det, men dette er en tematikk jeg gjerne skulle sett utforsket videre. Hun beskriver et nedsettende kvinnesyn blant zimbabweiske menn, men gir meg ikke et tilfredsstillende svar på om dette er årsaker implisitt i Zimbabweisk kultur eller om også dette først og fremst er en frukt av imperietenkningen. At dette bidrar til en dobbel undertrykking, er derimot ikke vanskelig å forstå.

Til slutt: Gjennom moderne misjonshistorie har det vært mye fokus på three cultural kids, altså barn som har vokst opp i flere kulturer med den belastningen det har medført. Oppmerksomheten har imidlertid vært rettet mot hvite barn til hvite misjonærer. Men hva med barn av afrikanske foreldre som ble tatt med til Vesten for å få seg utdannelse, og som har opplevd akkurat den samme identitetskrisen som hvite misjonærbarn har opplevd. Hvilken oppmerksomhet har de fått, og hvilken støtte? Dette er Tsitsi Dangarembgas historie, og det bekrefter det som er henne store kritikk i denne essaysamlingen: Melaninrike er mindre verd en hvite.

Sterke utfordringer her, men skrevet i sinne blir den litt for polær.

Bergen kommer aldri til å være det samme igjen, nå kommer alle bilder jeg har av byen til å bestå av repetitive setninger med en høy grad av mørke og melankoli. Fuglane har endelig fått sin arvtaker som fast pensum i norsk på videregående skole, og keiserens nye klær har fått en norsk konkurrent.
De som anmelder boken fremhever språket. For meg klarer språket å dekke over alt som måtte være av kjærlighet, hengivenhet og lidenskap som måtte ligge under denne merkelige teksten.
Historien kan beskrives med tre setninger, og hva Nordisk råd har sett seg blind på aner jeg ikke.
Dette var mitt første møte med Jon Fosse. Det blir også mitt siste, selv om tragedien boken forteller om er sterk nok til å fortelles. Slakt? Nei, jeg gir det en treer, og takker gudene for at boken ikke var lenger.

Dette er om mulig den beste norske romanen jeg noen sinne har lest! Å få utslitte litterære steder som Gudbrandsdalen og krigshistoriske som Shetland og Somme til å framstå som mest spennende steder på kloden - og samtidig få meg til å sluke 460 sider på ei uke - er ubeskrivelig. Kapittel 10 i del tre er tåredryppingmateriale.
Fortellingen, språket, persongalleriet: alt stemmer, og historien er løftet opp slik at den er en universell historie! Les! Les! Les!

Hadde det ikke vært for de to siste novellene, som enten var meningsløs, eller som ikke passet inn tematisk, hadde dette vært en femstjerners opplevelse. Jeg skrev en plass at Alice Munro fikk meg til å skjønne at livet var mer som en tilfeldig episode i en TV-serie enn en film, og dette er nettopp følelsen jeg får av fortellingene i denne boken. Alle med unntak av den litt feilpasserte men merkelig nok tittelgivende siste fortellingen finner sted i Ontario, og som de handler om helt vanlige mennesker hvis helt vanlige begivenheter framstår som grensesprengende og dramatiske - uten at Munro prøver å skape drama. Det er nesten så jeg får lyst til å skrive noveller selv, ettersom jeg skjønner at mine hverdagsopplevelser har et like stort spenningspotensiale som en roman av Robert Ludlum - eller en novelle av Alice Munro.

Science fiction er ofte spennende historier skrevet av dårlige forfattere eller dårlige historier skrevet av dyktige skribenter. Her møtes god historie glimrende stilsikker forfatter i en historie om hva som skjer med den første interplanetariske reisen fra jorden til et annet solsystem. En god del tanker jeg ikke har tenkt før, og en type sci-fi som ikke forsvinner i drømmer, men er godt forankra med begge beina i potensiell virkelighet. Boken begynner og slutter i vann, og en av fortellestemmene er en kvantedatamaskin med personlighet. Utrolig nok troverdig som rakkern, og i tillegg har boken et økologisk perspektiv som er skremmende og tankevekkende, og aldri før har tanken slått meg at vi lever i den beste tiden menneskene kan leve. Etter oss kommer teknologien og klimakrisen.

Ville gitt den en klar femmer hvis det ikke var for at femmere skal sitte veldig langt inne. Dette er en ekstremt tankevekkende bok som kommer til å vokse og vokse inn på meg. Tenk deg at forfatteren akkurat nå kom inn i livet ditt, begynte å skrive om deg, og så plutselig om 14 dager narre sluttet å skrive igjen. Sånn er denne boken, ni menn, ni bruddstykker fra ni liv i ulike livsfaser hvor alle - menn - stiller samme spørsmål: Hva er alt dette strevet - hva er en mann?

Sterkt!

Noen bøker tar det litt tid å få taket på, om det skyldes egen sinnsstemning, selve historien eller problemer med å få oversikt over persongalleriet som i denne boken, men slutten var en åpenbaring - dette er først og fremst en gåte på 184 sider, muligens en gåte uten løsning, men som får meg til å sitte igjen tankefull og undrende. Det er en ganske bra attest, men ikke nok til at jeg vil vurdere boken som en klassiker.

Jeg er overbevist om at det forsvinner en del elementer i bøker oversatt fra et fremmedspråk til et annet fremmedspråk lest av en som har et tredje språk. Dette fenomenet tror jeg er avgjørende for hvordan jeg liker denne boken. Helt ok og lettlest thriller med et søkt og hullete konsept er greit, men språket oppleves som totslt klisjéfylt med serier av formuleringen på engelsk som «fy» o.l. huler ut verdien av boka. Jeg skulle gjerne lest den på fransk, da kunne den ha blitt opppevd som virkelig bra.

Det er sjelden jeg blir så oppslukt av en bok sånn at jeg legger alt til side som jeg ble av denne boken om hvit oppvekst i Zimbabwe. Alt matcher mine interesser, og forfatteren skriver glimrende enkelt og tankevekkende. Enig med han som sa at dette er en klassiker om en tid søm aldri mer kommer tilbake. Dette blir en tekst på bloggen min og på www.bokmerker.org.

Jeg er alltid av den mening at kontekst avgjør verdien av en bok. Jeg forstår hvorfor folk skryter hemningsløst av boken, og den er utrolig sjarmerende. Men jeg hadde kanskje større forventninger til empire- og old School-biten av boken, og kom ikke helt under huden på Old Filth, han ble ikke helt troverdig for meg, og akkurat den biten henger sammen med egen sinnsstemning mens jeg leser boken. Så sjarmerende, definitivt, men ikke helt topp.

Noe av det merkeligste jeg har lest på lenge, et fragmentarisk sjangerbrudd av en roman med tre hovedpersoner, hvor det så og si er umulig å sette grenser mellom virkelighetslitteratur og rent fabelmakeri - for ikke å si magisk realisme. Moderne histories terrorhandlinger spiller en sentral rolle, og bokens viktigste bidrag er at den våger å ta opp tanker knyttet til det fæleste i vår egen samtid uten at det blir usmakelig. Kryptisk? Ja, som boken.

En veldig godt oppbygd og skrevet bok, intens i sin beskrivelse av forfall og galskap. Dessverre pitches som en tekst om relasjonen mellom en mor en sønn. Dette, som skulle være hovedfortellingen, forsvinner dessverre i det som blir en fordypning i homeerotisk vold, og det på en måte som bekrefter de fordommene jeg hevder å ikke ha om de mørke skyggene av homofil praksis.

Til tider langdryg, til tider litt for ordrik, til andre tider gripende, intens og nesten The Roadsk i sin potensielle uhygge - til slutt en bok som sitter i ryggmargen.

Det beste ved boken er oppholdet i Zimbabwe, innledningen, og måten forholdet til sønnen etterhvert utvikler seg, det vanskeligste at hovedpersonen Jon er en fyr jeg ikke helt klarer å tro på - en god bok har protagonister som er troverdige og hvis tanke- og handlingsmønstre er begripelige. Jeg forstår meg ikke helt på Jon. På den ene siden er det spennende, på den andre bare irriterende.

Boken setter spor, men ikke alltid på grunn av forfatterens håndverk.

Malinowski møter Levinas møter Det 20.århundres kanskje fremste literære reportasjeskribent i Ryszard Kapuscinski hvor temaet er Levinas' «den andre». Den eneste måten å møte hverandre på er gjennom vennlighet.

Tenke seg til at noen av de fremste humanistene sprang ut av livet under kommunismen: Levinas var lithuaner, Malinowski og Kapuscinski polske, og alle tre løftet fram den enkelte i kontrast til massesamfunnet og det totalitære.